16/03/2021
Team-mesterskap Bærum Vest Racing Team 2021
Årets Team-mesterskap led under en fraværende arrangørstab, korte tidsfrister, lite reklame og høy grad av brukermedvirkning.
Meningen fra Teamsjefens side med disse mesterskapsgreiene, er først og fremst å skape en forventning og en spore til prestasjon hos utøveren som stiller opp. Og dessuten å bidra til en vond, men vakker opplevelse, såklart. Tidligere har vi dratt på tur og avgjort rangordenen i et turrenn av større format. I år ble det 11 rosa sjeler som gjennomførte dysten i den lokale marka – sågar i to koronavennlige startpuljer.
Et par favoritter, navnlig Gunnar og Oddbjørn, måtte melde avbud etter nevnte korte påmeldingsfrist fra arrangørstab (meg). Dette åpnet løpet opp for outsidere og underdogs. Som regjerende mester mente jeg selv at dette var en no-brainer og regnet med å kunne innkassere napp nummer to i den gjeve vandrepokalen. Kvelden før samtalte jeg med lagets eneste kvinnelige tilskudd Mona. Hun var litt gretten over å skulle stille opp mot gutta uten å få handicapavslag på sluttiden. Men Teamsjefen gjorde som tegneseriehelten Fantomet så ofte har gjort, han var «hard mot de harde». Derfor kan ikke en tøff dame som vil være en av gutta få spesialbehandling. Særlig ikke når hun er min samboer i tillegg! Det skulle tatt seg nydelig ut! Nei – her legger vi igjen tøffelfaktoren på kistebunnen og fronter et knallhardt image utad!
For å jevne ut oddsen sånn noenlunde etter at favorittene Oddbjørn og Gunnar meldte om henholdsvis jakt og sjuk kone (AstraZeneca bivirkninger), tok jeg meg en lang og hard vedøkt med motorsagen på onsdagen før rennet. Dette virket fortreffelig, og jeg veltet ut av sengen torsdag morgen med en kink i ryggen så det holdt, klar for tidenes snømåking. Den nevnte gretne kona tok heldigvis det meste av måkejobben, for jeg var jo altfor skral i kroppen til å klare noe slikt kan du vel fatte og begripe!
Arrogansen tok ikke slutt der. Pokalen skulle deles ut, og klenodiet på 2-3 kilo skulle jo fraktes opp til målgang ved Løvlia av undertegnede. «Klarer jeg ikke den lille ekstra vekten er jeg ikke verdig!» var min mest naturlige tanke.
Meldingene rant inn fredagskvelden. Startnummer, oppmøtetid, glid og struktur. Jeg tok meg en Tuborg og regnet med at det løsnet litt på muskelknutene.
Pulje 1 startet 09:45 fra bommen ved By.
Nr. 488 Magnus Nysveen
Nr. 600 Mona Strande
Nr. 6593 Johan Ingemarsson
Nr. UKJENT Jan Ove Pihlskog
Jagende bak startet pulje 2 kl. 10:00
Nr. 15 Martin Kavli
Nr. 81 David Støre
Nr. 430 Marius Myrstad
Nr. 880 Håkon Bertnes
Nr. UKJENT Henrik Rossvoll
Nr. Ukjent Henric Johansson
I tillegg startet et individ utenfor konkurranse, uvisst når. Men han var rosa, og går under navnet SkøytePaulsen. Det viste seg i ettertid at årsaken var at han fylte knappe 50 år akkurat denne dagen, og skulle hjem og rekke sin egen markering. Fornuftig prioritering, må man vel innrømme.
Ballet åpnet med en forsiktig pirking i snøen da pulje 1 ble sluppet løs. Traseen fulgte hovedløypa til Løvlia, og fortsatte 5 runder à 5 km på flaka der oppe, før målgang ved Løvlia igjen. Rundt 40 km totalt. Nr. UKJENT Henrik Rossvoll mistet starten i pulje 1, og var meget nervøs for denne kjensgjerning. Han hadde fått feil seeding!!! Ahhhh – det er urettferdig, det har vi alle kjent på. Når vi «teller opp» i etterkant som Klæbo ynder å si, kan jeg gi ham rett. Henrik har sittet tusenvis av timer på rulla de siste to årene etter en komplisert kragebensoperasjon, for å holde på formen. Men jeg er redd det hjalp ham lite mot langrennsbeist med villskap i blikket og fråde rundt kjeften på løst føre en solrik vårdag på Krokskogen. Stakkars Henrik ble blåst av feltet etter få kilometer, og måtte kjempe med sine indre demoner og manglende trening i overkroppen helt opp til Løvlia, der han fortvilet kastet inn håndkleet med ydmykelsens tårer strømmende nedover skjeggstubbene. Innsatsen tjener ham til heder. Heldigvis vant visdommen over skammen, og Henrik stilte seg opp og genererte kodak-moments av oss andre der vi passerte med presset mine og resolutt blikk. Kun en ekte idretts- og hedersmann velger en slik løsning.
Sammendraget fra resten av løpet vil bære preg av at forfatteren antar en hel del, og dessuten selv var lang unna der det virkelige oppgjøret fant sted. Pulje 2 jaget ut fra start, og tok fatt på den slake traséen mellom By og Tverrelva, mens turløpere flimret bakover, og småunger skvatt til høyre og venstre mens det rosa toget brøytet seg frem. Plogen ble anført av den lite omtalte lokomotivføreren Henric Johansson med startnummer UKJENT. Henric er en ivrig treningskompis fra tidligere år, men har skoftet tirsdagstreningene i så stor grad at han måtte spørre pent om lov før han turte å stille til start. Han fikk Teamsjefens velsignelse. Videre møtte han opp med et pannebånd som hadde påskriften «Team Driv trening». Gutten har frekkhetens nådegave. Irritert fisket jeg opp et rosa pannebånd pakket i cellofan til den villfarne løperen, og ga klar beskjed om at han stilte utenfor mesterskaps-konkurransen etter denne provokasjonen. Henrik sto litt stolt med rosa lycra rundt hodet og Driv-pannebåndet i handa mens han sparket i snøen og fortalte at han var i sitt livs form. Han hadde gått ned 12 kg siden i høst og veide nå bare 34 kg. Dette gjorde avgjørelsen enda mer riktig, såklart. Teamsjefen fikk flashback til tidligere Terreng-mesterskap der Lasse Rypdal (på 100 kg) gjorde et liknende stunt og fratok oss alle ære og heder ved å ydmyke den indre kretsen av trenings-ivrige og dedikerte rosa pantere. Nei du – her gjelder spontane Tommy-regler fra Teamsjefen. Ingen jury får blande seg inn i våre anliggender.
Men fort gikk Henric. Marius Myrstad stilte til start i sine landslagsfarger fra nitten pil-og-bue med påskriften Ski-Go. Her stilte hummel og kanari opp altså! Han hev seg etter den ivrige svensken og tetta luken. Håkon Bertnes var førstemann i rosa lycra som klarte å henge med. Forsmedelig å se oss slik på defensiven! Selv hang jeg i stroppen som et fortvilet ekorn med leddgikt. Martin Kavli jaget foran meg i nydelig rosa, og Henrik Rossvoll kjempet bak i samme farger. Trioen foran fikk meter… Arrrrrrrghhhh. Luken ble signifikant, og ikke mulig å bortforklare med taktikk. «Kom igjen David – ta ryggen til Martin og finn roen og teknikken!» Pokalen i sekken føltes blytung. Her stiller jeg opp som tittelforsvarer, men må finne meg i å dra en «Martin Sundby» nesten direkte fra start. Skammelig. Trioen danset forbi turløpere i mørkeblått og svart mens jeg kokte meg opp på bakskia til Martin. Henrik slapp etter en strevsom innsats uten kraft i pipestilkene av noen armer. Men han skal ha for forsøket. Han lå limt på bakskia mine noen kilometer der.
Kjenner du den lite konstruktive resignasjonen tidlig i en konkurranse når absolutt ingenting stemmer? Kroppen din svikter deg, og du blir avkledd som uverdig i kappløpet mot heder og status? Dersom du aldri har utsatt deg selv for denne følelsen, betyr det nok at du er av typen med realfagshjerne som har større evne enn oss følelsesstyrte mennesker til å stikke fingeren i jorda og se realitetene i øynene dersom formen uteblir. Slik var status for Teamsjefen akkurat nå. «Heldigvis» hadde Martin også en tung dag på jobben. Du må ikke misforstå – Martin er en fantastisk atlet og en hedersmann, men jeg var glad for hans selskap. Vi var presset begge to – og praten gikk svært tregt. Men vi hadde hverandre, og kunne gi et oppmuntrende tilrop en sjelden gang når det knep med styrefarten. Det var løst i sporet. Både Martin og jeg er typiske kraftløpere. Mye kjøtt og mye watt, men lite varsomt stav-isett i snøen. Jeg var i sjokk. Etter en vinter med panserforhold hver dag og god glid, ble det nesten ufattelig å ta inn over seg at den faste løypesålen lå dypt begravet i sandete snø som ga etter for den minste lille pirking med trinsa.
Vi passerte Tverrelva, og startet etter hvert på stigningene opp mot Kampevaddammen. Folk begynte å heie. Det var veldig varmende! – i starten. Ferden opp til Løvlia vant lite ry for oss to. Jeg niholdt på tanken om at flakene skulle bli vår revansje og redning. Fine flater der sterke kropper kan knappe inn på forspranget. Maken til selvbedrag skal du lete lenge etter. Snøen var tørr og fin i høyden. Luftig, og totalt ute av stand til å la seg hardpakke av en tråkkemaskin. Løvlia steg frem fra granleggene som en markas majestet. Ryktet hadde løpt foran oss med de rosa draktene, og folk var elleville av entusiasme. Martin brøytet vei igjennom folkemengden opp den siste fiskebeinsnota. Jens Arne sto på post med oppmuntrende tilrop ikledd sin nye lyseblå og svarte drakt som vitner om rask slip og håndplukkede ski. Han sendte meg et skuffet blikk. Både han og jeg hadde forventet mer av Teamsjefen i dag. Jeg avslo å spørre om distansen til teten, løp over grusen på gårdsplassen med skia i hendene og innstilte meg på at opphentingen skulle starte.
Plutselig står det en rosa løper foran meg, og jeg mobiliserer for å ta igjen nestemann også! Men det var Truls Paulsen! SkøyteTruls, husker du? Han startet på uvisst tidspunkt grunnet eget 60-årslag eller noe slikt, og kunne ikke benyttes som målestokk der og da. Martin sèg ifra i front, og Truls tok følge med meg og forklarte at jeg bare kunne grue meg noe skikkelig til den løse sand-snøen som jeg skulle forsere i 25 km på flakene. Nedturen var et uomtvistelig faktum. Alle forsøk på å jage endte i nederlag mot snøen som skvalpet opp rundt anklene. Jeg hadde min fulle hyre med å få tak i bakskia til Martin. Truls flimret bakover etter en runde, og nye turløpere heiet oss frem i den tro at vi hadde oss et hyggelig lite turrenn med en morsom rosa drakt for å spre litt langrenns-glede. Herregud, jeg kunne stoppet opp og kald-kvelt et par stykker av dem og ledd rått og ondskapsfullt hele veien hjem etterpå.
De fem rundene på flaka ble en trist historie for vår lille baktropp. Men rykter og sladder forteller følgende om det som skjedde foran i stridens kjerne:
Marius Myrstad er en kraftløper akkurat som Martin og meg. Min påstand er derfor at dette var årsaken til at han måtte slippe Håkon og Henric tidlig i stigningene mot Løvlia. Akkurat hvor vet jeg ikke, men han holdt uansett trøkket mye bedre enn Martin og meg på sine blanke ski. Vi gikk begge med feste. I terrengløypene før Fjellseterbommen jaget Håkon etter den blodtrimmede Henric, men falt på vei ned en bratt kneik grunnet generelt dårlig grovmotorikk, klumsete oppførsel og en tå med podagra. Henric var gentleman og ventet inn Håkon. Dette ser vi sjelden i toppidretten nå til dags, og helst kun i landeveissykling som fremdeles yter en viss høflighet til sine motstandere dersom noe slikt skulle inntreffe. Beklageligvis er dette fenomenet under press også i denne vakre idrettsdisiplinen, som for øvrig har gitt Teamsjefen inspirasjon til fargevalget i drakten vår.
De to kamphanene gikk samlet i stigningen mot Fjellseterbommen og på flatene etter den skarpe høyresvingen som markerer det siste strekket til Løvlia, mens Marius kjempet en ensom kamp mot kiloene litt lengre bak. I de bratte notene den siste kilometeren opp til toppen ble den lette og blodtrimmede lokomotivføreren med mørkeblå drakt en alen for lang. Håkon tapte tid, og fikk et par nye grå hår i manken på veien. Den gamle kronhjorten har jo mange hårstrå av nevnte farge fra før, og merket knapt nok forskjellen. Håkon var etter hvert bevisst sitt ansvar som forsvarer av den rosa tronen og gravde dypt, mens Henric staket opp samtlige fiskebeinsnoter. Flakene ga ingen hvile med sin Sahara-aktige fremtoning. Men etter sigende skulle den gamle Bærums Verk-klubbmesteren fra 1981 finne krefter i jakten på den svenske demon fra Driv. Sakte, men sikkert ble forspranget spist opp i løpet av de 5x5 km rundene på flaka, og det skal visstnok ha vært et nervepirrende oppløp den siste kilometeren før Løvlia der vår venn Henric Johansson satte punktum med seier over alle oss rosa nisser etter et durabelig langrenns-løp over 1100 høydemeter og 40 km i løse smømasser. Lykkelig var jeg over avgjørelsen før start, der Henric fikk stemoderlig behandling og måtte stille til start utenfor konkurranse. Henric selv var lykkelig over å ha mottatt rosa pannebånd, og mente at dette var en heder langt større enn vandrepokalen.
Det kan nok fortelles mye om demonene som slet i de resterende løpere etter årets Team-mesterskap. Dessverre har forfatter lite kunnskap om dramatikken som utspant seg. En liten fotnote vil jeg dog allikevel legge til. Sist i pulje 1 ble Mona vitne til overhalingen fra Henric midt i de bratte fiskebeinsbakkene før Løvlia. Den lille kroppen skal etter sigende ha staket tvikroket som en foldekniv hele veien til toppen uten så mye som en antydning til skøyteskjær i den løse løypa. Etter å ha forsert samme strekning selv noen minutter senere finner jeg denne bragden ganske imponerende – selv for en lokomotivfører fra Driv.
Bestemann fra pulje 1 ble Jan Ove Pihlskog som var hakk i hel bak Martin og meg inn i mål. 70-åringen SkøyteTruls tok 3. plassen på tid foran Marius Myrstad, men får ingen offisiell plassering naturligvis, da han ikke stilte til start. Mona vant dameklassen, og må være fornøyd med det. Hinderløperen Johan Ingemarsson og Gullhaugværingen Magnus Nysveen kapret plassene bak Jan Ove og foran Mona. I den rekkefølgen. Nå må du telle opp selv.
Riktig svar sendes til:
Norge Rundt
NRK Hordaland
5020 Bergen.
Teamsjefen
+ Gullsport.no
